Erik Johnsens hvite 1973 R12
Første gangen jeg var i kontakt med en Renault 12 var i 1973 – da min far kjøpte en hvit 1969-modell R1170. En dag skulle jeg ha en makan slik bil, det visste jeg. I september 2007 fikk jeg en slik bil på gårdsplassen igjen. Det ble mange turer med fatterns bil, men jeg var lite hjemme på denne tida så denne bilen kjørte jeg egentlig veldig lite. Da jeg tok førerkort i 1969 (august), var det min fars 1967 Renault 10 jeg kjørte, en herlig bil det også!
Men 12’eren var noe spesielt. Den var veldig fin å kjøre, varm og god på vinteren til den tidas biler å regne. Jeg husker jeg var med på en Sverige-tur i min fars 12’er i 1975, midt på vinteren i 23 kalde grader minus. Det var en fin tur. Den var så god å varm at jakkene måtte av undervegs. Ikke frøs jeg i baksetet heller. Det var vel da jeg ble helfrelst.
Fra før av har jeg en rød 12’er fra 1975 som jeg sterkt vurderte å selge i sommer (se omtale her på siden). Jeg hadde egentlig gitt den bort til min sønn som hadde den i noen uker. Men da jeg kjøpte meg ny bil i sommer, ville han heller ha min gamle Audi 100 Avant og dermed stod plutselig min røde 12’er i garasjen igjen. Dermed følte jeg at jeg måtte selge den røde til manges forskrekkelse, herav mine sønner og noen forskrekkede kompiser. Men til slutt bestemte jeg meg for å beholde bilen og i stedet polerte jeg den og satte den i garasjen igjen. Det manglet ikke kjøpere! Men det var ingen verdig ildsjel som var interessert nok. Derfor ble den hos meg. Den røde –75-modellen kjøpte jeg faktisk i 1986, så det satt nok for langt inne å selge den. Men i løpet av noen dager endte hele greia med at jeg fikk 2 tolvere!
Det var litt tilfeldig det også. Jeg fant i vår en bra 12’er på Otta som var lilla i fargen. Bra bil det, men jeg valgte å ”sluse” den rimelig videre til en hyggelig gutt i CRN-miljøet. Det var feil farge, men en fin bil!
Den hvite 1973-modellen var det rent tilfeldig at jeg kom over. Jeg så den i en annonse der eier var på jakt etter deler; og fikk kjøpt den! Etter noe rot etter deler, fikk jeg den EU-godkjent. Jeg trodde jeg skulle slite en god stund med deler til den, men det viste seg at den hvite 12’eren var i mye bedre stand enn jeg trodde, så det gikk veldig greit å få den EU-godkjent etter noe egen-jobbing og noe enkel hjelp på et bilverksted.
28. september 2007 kom så vognkortet i posten. Den hvite er EU-OK til august 2009! Det jeg måtte gjøre med den var å bytte en drivaksel og fikse noe drivakselgummi på et endeledd, bytte begge bakhjulslagrene, overhale en bremsecalipper som ”hang” seg litt, bytte tannstanga som hadde fått slark, bytte batterikassa, ordne litt på et bilbelte, og litt småting her og der.
7. oktober 2007 skulle denne bilen på CRN garasjetreff på Brandbu og derfor ble bilen polert her en dag, og ellers gjort klar. I løpet av vinteren skal det byttes bakfanger da den er litt herpet, og det skal fikses på et par småting på karosseriet (ubetydelig bulki-bulk) og jeg vurderer sterkt en tectylering av understellet. Det er en liten rustflekk på den som skal sveises.
Det er en liten slitasjeskade på framsetene så hvis noen har et førersete med burgunder farge til R12’eren min, så hadde jeg blitt kjempeglad.
Den går veldig fint. Den har bare 60.700 km på hjulene og er tight som en moderne bil. Veldig fin å kjøre. Motoren går fint, men den skal ”finjusteres” så blir den helt toppers!
Det må legges til at jeg også hadde en Renault 12 1978-modell face-lift i årene 1981-1983. Den hadde 33.000 km på telleren da jeg kjøpte den. Det var jo egentlig min først ”nye” bil. Den ble brukt i jobb, privat og til sommerturer. Den gikk som en drøm, den bilen. Eieren som senere kjøpte denne bilen brukt i Hamar etter at jeg måtte ha stasjonsvogn da barna kom, kjørte den grønne 380.000 kilometer! Bare biler med kvalitet fra 1970-tallet kunne kjøres så langt på samme motor og girkasse!
Jeg er helfrelst på 12’er. Den er Renaults beste bilmodell fram til midten av 1990-tallet og vil bli en klassikker av de sjeldne etter hvert. Finn deg en nå før de er rustet totalt opp, det er få igjen. Den klassiske modellen (1969-76 med det gammelt dasjbord med runde instrumenter, og stående gummibuffere på fangerne, andre lykter fram og bak), er det vanskelig å finne. Finner du en slik i god stand, sier jeg bare: Kjøp den!
Se på bildene. Er det ikke lekkert? Designen er omdiskutert, noen synes den er stygg. Jeg synes den er særegen og veldig spesiell. God å kjøre, en folkebil fra 1970-tallet, var den. Og den var med å utkonkurrere VW bobla i Europa. I Norge var salgstallene høyt over bobla på 1970-tallet. Det var ventetid på å få kjøpt en 12’er. Så vet dere det!
Tolvere jeg har kjørt eller eid:
1969 – hvit R1170
1973 – hvit R1170 (i garasjen, EU-ok)
1974 – lilla R1170 (solgt til CRN-kompis)
1974 – brun R1170 (delebil, slaktet, dessverre)
1975 – rød R1170 (i garasjen, EU ok)
1978 – grønn R1170
Erik Johnsen
Brumunddal
September 2007
